Penselens åretak
Utstilling/billedkunst
”Ithaka, ithaka”
Bjørn Sigurd Tufta, malerier
Galleri Bouhlou
Malerier mellom myter og marked
Det finnes en uvanlig slitesterk tradisjon for det vi kan kalle ”stedsbevissthet” i norsk modernistisk malerkunst. Mens man i kunstverden for øvrig erklærte den abstrakte ekspresjonismen og det amerikanske maleriets ”triumf” på 1960-tallet, søkte kunstnere i Norge tilbake til førkrigstidens idealer og uttrykksformer i ønsket om stabilitet og trygghet. Yngre kunstnere lette riktignok etter nye impulser, først og fremst i Frankrike og Paris, men nå i ettertid er det lett å se at denne europeisk-norske motivskatten har sterke røtter tilbake til nasjonalromantikkens dager. På 1980-tallet begynte noen å gi denne formen for idealmaleri en ironisk vri. Gode eksempler er Marianne Heskes videobaserte landskapsmalerier i glitrende fjernsynsfarger. Andre, som Bjørn Sigurd Tufta, holdt fast på den norske malemåten: Mørke, stofflige og tunge bilder som, hvis man ”lever seg inn i dem”, fremstår som abstraherte konsentrasjoner av steile fjellsider, dype juv og rullende dønninger.
Denne blågrønne, symbolistiske modernismen, var påtrengende til stede i Tuftas bilder til festspillutstillingen i 2002. Riktignok var noen av hans gamle åndsfrender som Arnold Böcklin og Anselm Kiefer forsiktig manipulert med hjelp av nyere trykkteknologi, men inntrykket var like fullt en mollstemt hjemlengsel. I den nye kolleksjonen som nå henger hos Bouhlou, kan det virke som om maleren har senket skuldrene og åpnet opp for en mer kommenterende holdning til sin egen malemåte.
Den samlende overskriften ”Ithaka” tyder på en intertekstuell bruk av Homers Odysseen. Da Odyssevs (etter å ha plyndret og forlatt Troja) våknet fra den lange søvnen som Athene hadde kastet over ham, var han alene. På stranden møtte han gudinnen i skikkelse av en ung gutt:
– ”Jeg hilser deg med morgengryet”, sa Odyssevs uten å gjenkjenne henne. ”Jeg ber deg si meg hvor jeg er. Er folk vennlige her i traktene?”
– ”Du må i sannhet være en enkel sjel som spør slik”, sa Athene. ”Dette er øya Ithaka”.
Da våknet en stor glede i Odyssevs over å være tilbake i sitt eget land.
Det er penslenes åretak på vei hjem fra Troja vi ser utfolde seg i disse maleriene. Motivene er ”tragiske og tidløse” som myten om Odyssevs, men de er utført på en måte som gjør det vanskelig å ta dem for pålydende. Et nytt innhold er nødvendig. Assosiasjoner til sterke subjektive naturopplevelser blander seg med mer kyniske forestillinger om kunstinstitusjonens voksende behov for åndelige ting. Det er å trekke det for langt å si at Tufta med disse arbeidene for alvor går inn i en kritisk dialog med mer aktuelle arbeidsmodeller i samtidskunsten, men det er antakelig riktig å si at disse verkene, tydeligere enn før, springer ut av en ambivalent erfaring både med myter og marked. Tommetykke lag med olje og pigment, en utagerende, gestisk lek med det vertikale og det horisontale, riss av rutenett (”grids”), tavler og paneler, alle disse sporene etter varm ”psykisk enhet” mellom form og rom, klarer ikke helt å skjule Tuftas kalde krig med seg selv.
ANMELDT AV ØYSTEIN HAUGE