(Dagbladet): Med tittelen «Night divides day» åpnes i dag dørene for Bjørn-Sigurd Tuftas festspillutstilling, og de mørkstemte ordene fra den dramatiske Doors-låta «Break on through (to the other side)» står så desidert i samklang med maleriene innenfor det pistasiegrønne funkiseksteriøret på Bergen Kunsthall.
Det er en melankolsk mønstring, men montert så melodiøst – og særlig i samspillet mellom storsalens monumentale arbeider – at komposisjonen på veggene harmonerer med så vel det nyrenoverte
rommet som de Doors- og Schubert-inspirerte billedtitlene.
Den sistnevnte, «Du bist die Ruh» («Du er roen»), går igjen i en rekke arbeider, og viser til en av Schuberts fineste lieder.
Det er ingen søkt festspillvri over Tuftas referanser til stemmens store tonedikter og Jim Morrisons suggestive røst, men en naturlig nærhet til de sinnstilstander som formidles over seklene hos to av musikkhistoriens magikere.
Bocklins øy
I det tredelte maleriet «Debut de siécle» («Seklets start») – som forhåpentligvis blir et framtidig museumsverk knytter den internasjonalt orienterte Askøy-strilen atter an til Arnold Bocklins bilde, «Dødens øy». Fin de siécle-scenen har vært et ledemotiv for Tufta, siden han fant en reproduksjon av den sveitsiske seinromantikerens motiv i en bergensk rivningsgård tidlig på 80-tallet.
Ja, festspillkunstneren fra Strusshamn karakteriserer sågar sveitserens maleriske elegi – der dødens skikkelse styrer en båt med kiste inn mot ei dyster begravelsesøy – som «motoren i arbeidet».
Kniv og Photoshop
Det fins en hel historie om dette viden berømte og mest reproduserte bildet på 1800-tallet, som i likhet med The Doors’ musikk overskred skillet mellom høy- og lavkultur den gang. Dette går Gunnar Danbolt grundig inn på i et omfangsrikt katalogforord, selv om kunsthistorikeren ender på grunna i et unødvendig forsøk på å legitimere Tuftas maleri vis-å-vis en 1990-årskunst influert av Julia Kristevas objektteori.
Hovedsaken her er hvordan Tufta i sin «crossover»- teknikk mellom manuell redskap som palettkniv og digitalisert behandling i Photoshop forvandler den nesten stillestående dødsscenen til visuelt aktive elementer i en suggestiv legering av kaleidoskopformet livshjul og gotisk katedralvindu.
Et memento for vår tid formidlet gjennom et rikt register stofflig tette flater, skyggeaktige silhuetter og transparente fargetoner, som innenfor en nesten minimalistisk regi framtrer som vitalt maleri.
Dypt slektskap
Kystmaleren Tufta legger også ut billedmessige bruer til malere som ligger ham atskillig nærmere i tid. Doors-tittelen får også akkompagnere et sakralt sammenstilt triptykon, der han reiser et mollstemt minne over lysmaleren Jakob Weidemann, som en gang hyllet El Greco under sin festspillutstilling. Tuftas måte å fange lyset på med finstilte relieffvirkninger og skimrende stri
mer skravert i flaten er teknisk sett en annen enn Weide- manns, men den posthume hilsenen forteller vakkert om et slektskap som går i dybden.
Den mer direkte dialogen med franskmannen Pierre Soulages og landsmannen Olav Strømme fins også stadig til stede i salene.
Likevel handler det mer enn noe om Bjørn-Sigurd Tufta, som spiller en sanselig og eksistensielt ladet solo over den kunsthistoriske resonansbunnen.
Harald Flor