Mørke fargeklanger

Bjørn-Sigurd Tufta fikk sitt store gjennombrudd på den norske kunstscenen med utstillingen kystlandskap i 1986. Siden dengang har han figurert i det norske kunstfeltet som en kraftfull og engenartet landskapsmaler med en solid modernistisk forankring.

Tufta har blitt sammenstilt med både Pierre Soulages og Antonio Tapies og den tunge koloritten,den utpregede stoffligheten og relieffvirkningene i overflaten har blitt trukket frem som paralleller de tre kunstnernes arbeider i mellom. Tuftas abstrakte malerier er som oftest i store formater og har en gjennomført mediespesifikk orientering.

Tidvis avspeiles en religiøst orientert referanseramme. Overflate i bildene er noen ganger transparente og man ser innover i malingsjiktene. Andre ganger er billedflaten bygget opp med pastose strøk,fete av olje,knudrete av sand og med brede spor etter pensler,sparkel og andre redskaper. Maleriene har gjennomgående et overveldende,mørkt og inderlig drag over seg en beskrivelse som ,kanskje paradoksalt,også omfatter Tuftas geometriske rutenett, for eksempel Januar Coeli serien fra 1993.

En samtale med historien

Tufta innleder tidlig i sitt kunstnerskap en samtale med maleriets historie,men spesifikt,med et betydelig senromantisk maleri, Die Toteninsel av den sveitsiske  kunstneren Arnold Böklin.

Et maleri som i sin tid også inspirerte den russiske komponisten Sergej Rachmaninov til å realisere et av verdenhistoriens vakreste symfoniske dikt. Die Toteninsel har vært hyppig sitert i Tuftas produksjon og et emblem som har organisert mange av Tuftas bilder.
På den omfattende retrospektive utstillingen Tufta Pinx på Henie Onstad kunstsenter i 2006 dukker referansen til Die Toteninsel opp nok engang. I det melankolske og poetiske triptyket Kinder sehen – kinder hören – til Ulrika,finner man en appropriasjon både til Böcklins Toteninselversjon som befinner seg i kunstmuseet i Basel og til fotografier Tufta selv har tatt på kirkegården hvor Böcklin ligger begravet. De siste par årene har Tufta i sin maleriske praksis igjen knyttet an problemstillinger han helt i begynnelsen av sitt kunstnerskap var opptatt av,dog med en distanse og en annen erfaring, iflølge lufta selv er det fortsatt  “Landskapet og bildets hud som er de bærende elementer”.

Bjørn-Sigurd Tufta har deltatt på Istanbul – biennalen 1995, og hans arbeider er innkjøpt av diverse samlinger og museer,blandt disse er Storebrand kunstsamling, Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley museet for moderne kunst, Henie Onstad kunstsenter og Malmö kunstmuseum.

Mona Dorothea Gjessing
skribent og kunsthistoriker