Skinnet bekrefter

Utstilling/billedkunst
Kjell Nupen, Ørnulf Opdahl og Bjørn Sigurd Tufta, malerier
Galleri Bouhlou

Reflekser fra konjunkturene i en svekket del av kunstfeltet

Jeg rynker litt på nesen med en gang. Det stikker. Av fargestoffer og blandingsmidler påført et tjuetalls overflater av lerret og papir. Dunsten fra blodferske malerier. Gallerivegger fylt med bilder som alle har minst én referanse til her og nå: De er ”stoffet” ganske nylig av levende kunstnere. Nupen, Opdahl og Tufta. Det kunne nesten vært et firmanavn. To festspillkunstnere (Opdahl i 1998, Tufta i 2002) i kompaniskap med Kjell Nupen som har drevet sitt maleriske vekselbruk med hell i snart 30 år. En gang var dette ”Gullrekka” i norsk samtidskunst. Skinner den fortsatt?

Svaret er ja, den skinner, men det er også alt den gjør. Ekstra påfallende blir dette i kolleksjonene til Opdahl og Nupen. Selv i de aller mest smakfulle naturimitasjonene, som ”Alnes-himmel mot vest” (Opdahl) og ”Stille betraktning” (Nupen) klarer ikke disse kunstnerne å skjule sin vilje til å lage kunst av såkalt høy kvalitet. Denne beregnende ”stoffingen” av bildene opptar all plass. Motivene slår over i sine egne grimaser. Bak de manende effektene (flere av Nupens bilder er for eksempel krydret med kraftpoetiske skriftfragmenter) skjuler det seg i beste fall ikke noe annet enn en litt intim form for husflid.

I denne trioen er Tufta et paradoks. Han har riktignok blitt tilgodesett med det beste rommet, skjermet fra stuevinduene ut mot Allegaten, men her er alt snudd på hodet. Jeg står foran åtte abstrakte malerier (alle ”Uten tittel”) og overrumples av lysten til å begripe noe jeg ikke ser i det jeg ser på. Disse maleriene verken skinner eller blender på samme måten som bildene i de andre rommene. De har en ”aura”, en stemning rundt seg som i korte glimt kveiker liv i gamle forestillinger om ekthet og unikhet.

”Døde problemstillinger åpnes på nytt”, var inntrykket jeg satt igjen med etter å ha sett Tuftas ”powerplay” av en separatutstilling på Høvikodden i 2006. Med disse nye bildene utvikler han dialogen med aktuelle arbeidsmodeller i et samtidsmaleri som ellers står svakt. Det er løssluppent, men også ”coolt”, konkret og styrt av en fargedynamikk (og klang) som får meg til å tenke på Miles Davis sent på 60-tallet. Fortsatt jazz, men med fengende innslag av funk og rock. Dette er lukten av kommersiell suksess – med et hint av lidenskap.

Øystein Hauge