Per Hovdenakk – Katalogtekst til Klimatische Partitur – Künstlerhaus Bethanien, Berlin – 1989

Landskapet er et sentralt motiv i nordisk kunst. Ikke så merkelig, – for landskapet og naturen, skiftene i årstider og vær, er det som skaper selve livsbetingelsene i denne delen av verden.

Den nordiske virkelighet bygger på et særlig forhold til naturen. Vi må samarbeide med og innrette oss etter de krefter som bor i landskap og årstider. Det er krefter som er sterkere enn mennesket. Det nytter ikke (selv med dagens teknologiske finesser) å motsette seg naturen, -men det gir stor uttelling å spille på lag med den.

Erkjennelsen av naturen som en egen og suveren energi, betyr også en erkjennelse av at den representerer sin egen tid, sin egen historie, sitt eget rom av erfaringer og viljeshandlinger. Altså er landskapet et rom hvor handlinger utspiller seg, i nåtid og fortid. Når mennesket søker sin identitet, finner det den i landskapet.

I Bjørn-Sigurd Tuftas maleri, skjer dette nærmest bokstavelig.

Allerede i hans første modne bilder (1979), handler det om hans eget landskap, Vestlandet. Og i serier av bilder innkretser han kystlandskapets særtrekk, møtet mellom land og hav, -og nærmer seg det konkrete landskapet han vokste opp i, det lille industri og landbruksstedet Strusshamn, like utenfor Bergen. Han maler det med høy horisont over fjell tett innpå, med en smal sprekk i bergveggen hvor havet skimtes som et mål for drømmer og lengsler. Og nar øyet søker mot havet, uendeligheten som er en fremtid, passerer det fortiden, kirkegårdene, de gamle industribygningene. Det er hans landskap som er tema for bildene.

Etterhvert bearbeides temaet, -den egne identitet bygges inn i større sammenhenger. Landskapsformene abstraheres, elementer av geometrisk orden melder seg, samtidig som billedflaten vokser ut i rommet med reliefflater bygget av tommetykke lag av olje blandet opp med sand, jord, rot, bark, never og andre organiske materialer.

Også litterære temaer melder seg, f.eks.i billedtitler som refererer til bibelens beretninger. Getsemane er en slik referanse.
I 1986 dukker Arnold Böcklins, “Toteninsel” opp for første gang, og har senere vært et hovedmotiv i Bjørn-Sigurd Tuftas produksjon.

Dermed knytter han forbindelsen tilbake til den romantiske tradisjon, som er fundert som den særlige nordiske naturerkjennelse, hvor landskapet alltid er noe mer enn sin egen appirasjon. “Toteninsel” betydnings-innhold ligger i flere plan, og i serier av bilder innkretser Bjørn-Sigurd Tufta stadig flere av disse.

Et enormt og dristig fremstøt for å ta kontroll over og tilegne seg kompleksiteten i temaets mangfoldighet, skjer i bildene fra Bjørn- Sigurd Tuftas første år i Berlin. Flere små og to svært store lerreter. Avstanden til det hjemlige landskapet, nærheten til Arnold Bocklins mesterverk i Nationalgalerie, bevisstheten om å befinne seg i en by som nærmest skjelver av beveget nær og fjern historie, har tydeliggjort nødvendigheten av å flytte tematikken ut i et større rom.

Utgangspunktet er ganske enkelt postkortversjonen av “Toteninsel” som videreforenkles til en sjablong, som imidlertid bevarer bildets tegnbetydning og gjenkjennelighet. Først kommer bilder hvor
sjablongformene organiseres i ornamentale strukturer, som assosierer til rituelle betydningen I det ene store bildet gir Bjørn- Sigurd Tufta slipp på den ornamentale strukturen, og lar “Toteninsel” -sjablongene selv ta rommet i besittelse i serielle repetisjoner. Som vanlig er materialiteten viktig og meningsladet. Sjablong-rommene som inkretses av Bjørn-Sigurd Tuftas ladede nattemørke, fylles med sand fra “Die Märkische Heide”, -istidsmorenen som Berlin er bygget på.

Mange betydninger og fortolkninger legges fram som åpne muligheter: Ornamentenes orden og slående struktur, gjentakelsen, repetisjonen av sjablongen som er den som hver gang, men hvis innhold, rom, fylles med nytt innhold hver gang den gjentas. Nærheten til åstedet, “Die Märkische Heide”. Storbyens strenge spill mellom vertikale og horisontale linjer. Billedrommets uendelighet og den nære nesten intime bearbeidelsen av flaten.
Og selve kunstutfoldelsen som både handling og handlingens motiv. “Toteninsel” temaets uendelighet og konkrete nærhet. Døden som et mål, og det som gir livet mening og betydning.

Kanskje også er “Toteninsel” postkort skjebne noe å reflektere over, mesterverket som masseprodukt, -døden som turistsouvenir, som betyr allmengjøring like meget som banalisering.

Med sin kretsing om Arnold Bocklins “Toteninsel”, har Bjørn-Sigurd Tufta arbeidet seg inn på et tema, som godt kan bli et livslangt motiv, i den forstand at det er et av de få vesentlige.

Kunst handler ellers nå til dags stort sett om fragmentering, nedbrytning i små enheter, små problemer/ideer. Likevel er det slik, om vi ser oss om i vårt historiske rom/landskap-at de store og viktige perspektiver manifesterer seg i kunstnernes angrep på grenser og nettopp-fragment-tenkningen.

Slike viktige tanker vokser det fram av Bjørn-Sigurd Tuftas seneste bilder. De føyer nye elementer til vårt felles arsenal av erfaringer. Og bedre kan vel ikke kunst fungere.

Per Hovdenakk