I sine nye malerier har Bjørn-Sigurd Tufta gitt slipp på den böcklinske øysilhuetten fra Toteninsel, et emblem som tidligere organiserte mange av hans bilder. Denne oppgivelsen av det åpenbart symbolladete må ha kostet noe, men har også vært frigjørende. Jeg tror at det betinger noe av kvalitetene i de nye bildene. Vi er over i noe mer elementært, enklere og grunnleggende, et fruktbart nullpunkt. Bildene synes i positiv forstand å ha blitt stummere, mer tomme. Inn til beinet. Noen grunnleggende karakterer blir gjennomprøvd: flaten, rommet, det horisontale, det vertikale, rutenettet, diagonalen. Samtidig er den stofflige sanseligheten der som tidligere og det melankolsk, romantiske magedraget.
Hvor begynne? Teksten begynner hele tiden, beveger seg på kanten av en avgrunn, den er nesten bare mellomrom, tomhet, mørke. I Tuftas malerier erfarer jeg også dette fraværet, dette tomrommet som åpner seg. Når jeg studerer den mørke, litt tunge overflaten har den en konkret stumhet, et massivt mørke. En vegg jeg stanger hodet mot. Samtidig er det et skimrende lys der. Noe slipper igjennom. Linjer risset igjennom lagene av oljefarge, som åpner for den gråhvite duken eller undermalinger. Skyggen som legger seg i risset. Skimmer. Lys. Mørke. Maleriene er vegger og vinduer utover.
Rutenettet er som en tekst – den horisontale linjen og den vertikale ordningen av linjer til et felt, et uendelig felt som åpner seg i alle retninger, språkstrukturen som lyser knokkelhvitt i mørket og tomheten, differensene som skaper betydning. Rutenettet er også urformen i det ikke-figurative, abstrakte maleriet. Mondrian og Malevitsj måtte gå helt ut i dette hjørnet av universet. Rutenettet frasier seg enhver naturetterligning. Kunst som kunst og ikke noe annet, som selvstendig skapelse. Like sterkt som rutenettet gjorde maleriet til konkret gjenstand og flate, like sterkt åpnet det bildet opp for spirituelle tydningen Bildet som en selvstendig parallell til det kosmos mennesket befinner seg i. Rutenettet både konkretiserer og dematerialiserer maleriet på samme tid.
Det å male er ikke så forskjellig fra det å skrive oppfattet som handling. Bokstaver som avsettes på papiret, penselspor på duken eller riss i malingen, hånd, skrift, maleren som skriver bildet med penselen eller spatelen. Tegn som settes mot den hvite tomheten, det store mørket rundt oss. Agnes Martins rutenett er hårfine avsetninger av grafitt mot kornene i lerretsduken. Den skjøre blyantlinjens små feil spiller mot eteriske blekrosa, gråhvite og grågrønne toner. Tuftas mer fysiske rutenett er omvendt skåret inn i det mørke malingsstoffet, hvor det negativt avdekker eller henter ut det lyset som ligger skjult i duken.
Jeg skriver navnet Bjørn. Blir sittende å lytte til lyden av det, bjør…, bjørrn… Det er mørkt og digert. Samtidig er bjørnen en trivelig kar. Vinterbjørn. Sommerbjørn. Gurd i Sigurd, eller tuft i Tufta. Lydene har noe grunnfestet, jordbundet, en urklang som bildene også har. Vi kom ut til Askøy med båten. Bjørn sto og ventet på kaia. Jeg fikk se atelieret og de nye tingene, fikk en kopp kaffe og en røyk i ro og fred. Det ble å vandre litt omkring, sementgulvet var kaldt og det var et klart høstlys utenfor. Sitte ned, se på, gå tett innpå. Bildene tar lang tid, er langsomme, både fordi de er lite innsmigrende og fordi de har denne tomheten. Jeg ser på strøkene og hvordan malingen er blitt lagt på. Det hele ligger der som en lesbar struktur, men uten ekspressiv schwung. Strøkene er der istedet som tungt nødvendige. Synlige, men ikke påtrengende, slik jeg kan ha opplevd det hos en Sean Scully, med noe av den samme saftigheten og rytmiske monotonien. Dette avkallet på den flotte overflate, særlig slik jeg så det i de to firedelte bildene, fikk en dyp betydning. Meningen ligger i det man slipper, det man velger å la gå.
Det geometriske rutenettet har en underjordisk forbindelse til renessansens sentralperspektiv som bare kunne oppstå som konvensjon gjennom en geometrisering av synsfeltet. Bare ved å se gjennom traktatenes geometriske, ruteoppdelte vinduer kunne perspektivets diagonaler og forsvinningspunkter isoleres og bestemmes. Modernismens rutenett er et vindu og samtidig benektelsen av enhver naturetterlikning eller perspektiv. De diagonale linjene og mønstrene vi møter i Tuftas bilder kan kanskje oppfattes som de reminisensene av perspektivet han har latt bli stående. I Nexus er på en måte hele denne problematikken samlet. Det er både et flatebilde og et rombilde i ett. Et optisk mønster og diagonaler som stuper innover i det fiktive billedrommet på leting etter forsvinningen.
Jeg vet ikke hvor Bjørn har denne besattheten av det konkrete maleriet fra, dette behovet for en strengere billeddisiplin. Møtet med Paul Osipow under tiden i Helsingfors har nok hatt sin betydning, sammen med hele den finske konstruktive tradisjonen. Det virker som han er på leting etter noe helt primært i billedbyggingen som samtidig har resonans i noe mere, noe som i en eller annen forstand er eksistens og natur. Og det er anselig hva han har gravd seg igjennom og sluppet, for å kunne formulere det han gjør med disse bildene.
Jon-Ove Steihaug