Malerisk melankoli
Da Bjørn Sigurd Tufta debuterte på Vestlands- utstillingen for seks år siden, var det med en collage-preget framstilling fra Askøy-ferja. Siden den tid har han holdt fast ved sitt lokale utgangspunkt, og collage-virkningene inngår fortsatt i hans maleriske repertoar.
Av Harald Flor
Billedkunst: Bjørn Sigurd Tufta, malerier, Wangs Kunsthandel, Oslo.
Likevel er det en fullstendig forvandlet kunstner man nå kan se i Wangs Kunsthandel. For selv om den overbevisende debutanten faktisk fortsatt er for en hjemstavnsskildrer å regne, så er dette en tilbakevending til utgangspunktet etter geografiske og maleriske utferder som når langt utover Askøyferjas pendel rute.
Omslag
Som noen overraskelse kommer ikke dette, for omslaget har man kunnet iaktta på ulike kollektivmønstringer de siste par åra. Likevel er det nå Tufta demonstrerer dybden og tyngden i sitt maleriske prosjekt, og her blir man for alvor klar over hvilken vid visuell kontaktflate han har brynt seg mot for å finne retningen hjem mot sitt eget.
I likhet med en annen generasjonsfelle fra Vestlandet – PS 1-stipendiat Jon Arne Mogstad – har Bjørn Sigurd Tufta søkt å framkalle sin legering av et ytre og indre landskap i dialog med den abstrakte ekspresjonismens malere i USA. Men der hvor møringen Mogstad er dramatisk oppdreven i sine vindpiskete «seascapes», søker Askøy-væringen sitt utgangspunkt i stemninger i den andre enden av den meteorologiske skalaen: stillheten når dagen synker inn i natten eller når mørket har fått sitt feste på kystlandskapet.
Stedets ånd
I denne vinklingen av vestlandsnaturen blir genius loci – stedets ånd – et uttrykk for en opplevelse av tilhørighet. Men det er ingen ukomplisert identifikasjon med det hjemmekjente, for stemningsanslaget heller oftest mot melankolske mollklanger. Det gjenspeiles ikke minst i Tuftas fargeskala, der den røde gløden synes å utånde i det brune eller når samordningen av en brei palett trekker mot det nattsvarte.
Tufta har malt en parafrase over sistnevnte, der sveitserens sypress-kronete gravplass er omdannet til en ladd konstellasjon av abstrakte former. Han setter også inn forgjengelighets-symboler i form av kors på sin hyllest til Olav Strømme, som ved siden av Weidemann fra Skogbunn-perioden er den tydeligste referansen til hjemlige forgjengere. Likevel maler Tufta seg inn i en større tradisjon, der det regionale uttrykket faller sammen med en breiere hovedstrøm som har sitt utløp i romantikkens landskapsopplevelse.
Det er imidlertid verken lokalforankring eller tradisjonstilhørighet som garanterer gehalten i dette maleriet. For Tufta formulerer seg fullt ut som maler; murer og sparkler opp sine levende flater, risser inn i og avdekker aktive lag og ulmende strimer. Fra sparkel-avleiringene og over i collage-elementene i bjørkenever (!) skapes sammenheng, slik at det hele samvirker som ulike og velartikulerte grader av stofflig fortetting. Derfor har det også blitt et maleri hvor den fysiske substansen smelter slående sammen med stemningsskapende farge til Vestlands-visjoner med dybde og tyngde.