Den egensindige maleren.
BJØRN SIGURD TUFTA
Nå bor han i Skåne. Gammel gård og låve med innlagt atelier. Kort vei til kontinentet via Danmark.
Første gang jeg møtte Bjørn Sigurd Tufta var 1985. Da bodde han i Strusshamn på Askøy utenfor Bergen. Jeg fant ham i et atelier hvor naboen var kollegaen Jon Petter Havnerås. Det var Maaretta Jaukkuri som ba meg dra til Bergen. Hun hadde oversikten mer enn noen og sa fra når hun så noe spesielt viktig å se på.
Jeg så straks at dette var noe uvanlig å se i Norge. Og at bildene hadde referanser til det nye tyske maleriet. Særlig Anselm Kiefer, som jeg hadde sett mye på (og senere laget utstilling med på Høvikodden, i Brasil og i New York).
Kiefer (som nå har gjort seg utilgjengelig på en kjempeeiendom i Frankrike) var en av flere unge tyske kunstnere, de fleste elever av Josef Beuys, som innledet en ny måte å male på. På en eller annen måte figurativt, og med vekt på materialet. Kiefer laget store bilder av mellomeuropeiske landskaper, hvor overflaten skjuler sporene av historiske hendelser. Kriger om makt og religioner. Store hendelser – som historien har gjort større.
I Bjørn Sigurd Tuftas bilder er det ikke sentraleuropeiske slagmarker vi ser, men Strusshamn – Tuftas verden – kirkegården, menneskenes hus, havnen og markene. Og havet som landet stanger imot. Utstillingen i Wang Kunsthandel tidlig på 1980-tallet ble en uventet begivenhet. Samlerne sto i kø for å sikre seg bilder. Og kritikerne hadde problemer. Museene også.
Wolfgang Max Fausts bok «Hunger nach Bildern» ga språk til det som var på gang: behovet for å finne mer kommuniserende uttrykk enn det rådende nonfigurative maleriet ga rom for.
Og det var ikke bare Tufta som så til de unge tyskerne. Den nye holdningen til figur og fortelling slo an også i Norge, som ikke minst kunne se over skulderen til Munch. Mange dro til Tyskland for å lære. Og noen ble der: Sissel Tolaas og Yngve Zacharias. Kanskje et par til.
Utstillingen i Wang Kunsthandel og et stipend gjorde at Tufta kunne tilbringe nesten to år i Berlin. Dermed kom han nærmere de tyske kunstnerne han interesserte seg for. (Kiefer-generasjonen). Men i Berlin studerte han også og lot seg inspirere av de store romantikerne; Caspar David Friedrich og J.C. Dahl som diverse norske pionerer var blitt inspirert av. Også den tids diktere og tenkere.
Etter Berlin, med utstilling i «Bethanien» bar det hjem til Strusshamn. Etter noen år overlot han morfarens hus til familien, flyttet til Oslo og altså videre til Skåne. I disse årene ble det utstillinger i Galleri K, Henie Onstad Kunstsenter og Kunstnerforbundet. Jevnlig vises Tuftas arbeider i Astrup-Fearnley og – sjeldnere – i Bergen Kunstmuseum som har et par av hans større arbeider i samlingen.
Nå venter vi på flere utstillinger, hvor vi kan følge hans videre vei, og gjerne en retrospektiv presentasjon hvor vi kan se utviklingen hos en av våre mest egensindige malere. For det er maler han er. Og Strusshamn er med – om han aldri så mye ikke bor der lenger.
Per Hovdenakk